(Norsk-Norwegian) Kampen mot koronavirus – er vi i ”krig”?

ORIGINAL LANGUAGES, 13 Jul 2020

Richard E. Rubenstein – TRANSCEND Media Service

Noen omtaler kampen mot koronavirus som krig, definert som en væpnet konflikt mellom to eller flere parter, enten folkegrupper eller stater. I likhet med væpnede konflikter har koronapandemien også ført til store lidelser, og en rekke land har innført portforbud. Forfatteren analyserer årsaker til den raske, globale spredningen av koronaviruset, og diskuterer muligheter for å skape en mer menneskelig, mindre sårbar verden.[1]

Tekst Richard E. Rubenstein         Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski

Bruken av krigsmetaforer for å beskrive reaksjonen fra samfunn som er truet av koronaviruset og sykdommen det forårsaker (COVID-19), er forståelig og ikke helt unøyaktig. Metaforen er imidlertid også misvisende i viktige henseender.

I likhet med en fiende i krig blir viruset framstilt som en ondskapsfull, ytre trussel, en fremmed styrke som truer ens hjemland og personlige sikkerhet. USAs president assosierte den biologiske trusselen med en politisk motstander og kalte det et ”kinesisk virus”. Kinesiske ledere har insistert på at til tross for sin tilsynelatende opprinnelse i Wuhan-provinsen, var opprinnelig viruset produsert ved Pentagons nylig lukkede anlegg for biologisk krigføring i Fort Detrick, Maryland.

Dette spillet med skyld-på-motstanderen er selvfølgelig absurd, men krigsanalogien har likevel en viss gyldighet.

Krigsmetaforen

I likhet med en total krig – en konflikt uten grenser eller kontroller, slik det 20. århundrets to

verdenskriger utspant seg – blir hele befolkningen mobilisert og bedt om å ofre seg. Samtidig får regjeringene utvidete fullmakter, og industrien blir ombygd for å tilfredsstille behovene til styrkene i fronten. Akkurat som under en storkrig føler folk seg beleiret og stoler på politiske ledere for beskyttelse, organisering og inspirasjon, og kampen anses som en ultimat test på deres lederegenskaper.

Dette er årsaken at USAs president Donald Trump (f. 1946) har erklært seg selv som ”krigspresident”. Merkelappen tiltrekker seg øyeblikkelig analogiens mangler.

En krig mot en menneskelig fiende ender enten med at den ene siden vinner, eller at konflikten forblir uløst. I begge tilfeller omdefinerer utfallet forholdet mellom partene, og fredsbygging, selv om det på ingen måte er uunngåelig, blir i det minste en mulighet.

Et virus – den siste manifestasjonen av det som tidligere ble kalt pest – er imidlertid en miljøtrussel. Årsaken er ikke å finne i den aggressive eller defensive politikken til noen stat, eller i de sosiale problemene som har ført til en slik politikk. Miljøtrusler er resultatet av kollektive aktiviteter som – bevisst eller ubevisst – omdefinerer forholdet mellom mennesker og natur.

Som en konsekvens fører ”overvinnelsen” av en trussel ikke en gang til en kald fred. Så lenge menneskelige aktiviteter fortsetter å utløse naturkatastrofer, enten de tar form av virusplager, atmosfærisk forurensning, oversvømmelse av kystområder, ekstremvær, atomulykker, oljeutslipp eller katastrofer vi ennå ikke har opplevd, er denne ”krigen” uendelig – og kan aldri vinnes.

Kan vi tildele skyld?

Hva forårsaket kronaviruskrisen? Man kan prøve å legge skylden på selgeres praksis i matvaremarkedene i Wuhan eller eksperimentene med biologiske våpen til forskerne på Fort Detrick, men den underliggende virkeligheten som produserer en global pest, er ukontrollert globalisering. Etter den enorme veksten i antall transaksjoner og deltakere, handler nå forskjellige befolkninger rundt om i verden med hverandre; investerer i hverandres bransjer og virksomheter; reiser til hverandres land som arbeidere, studenter og turister; dater og gifter seg med hverandres barn; absorbere elementer fra hverandres kulturer… og smittes av hverandres sykdommer.

Spanskesyken fra 1918–1919, som tok mellom 50 og 100 millioner liv globalt,[2] skjedde samtidig med den enorme økningen i utenlandsreiser knyttet til første verdenskrig. En serie nyere utbrudd, inkludert de siste angrepene av H1N1, SARS og MERS,[3] har sammenfalt med den enorme økningen i utenlandske handel og reisevirksomhet siden slutten av den kalde krigen.[4]

Hvis dette er tilfellet – hvis miljømessige trusler, enten biologiske, meteorologiske eller industrielle, formerer seg utenfor kontroll – hva er kuren? Hvilken ende på denne typen ”total krig” kan forutses? Hva kan man lære av den relative suksessen til kineserne, koreanerne og andre når det gjelder å håndtere koronaviruset? Selv om det er for tidlig å gi definitive svar, virker noen få prinsipper klare:

Kritiske trusler

For det første står sosiale og politiske systemer over hele verden overfor en rekke kritiske trusler som følger av naturkatastrofer forårsaket eller forverret av normale aktiviteter til disse systemene. I stedet for å klandre bestemte personer eller grupper for disse katastrofene, bør vi fokusere på deres systemiske årsaker – de kollektive aktivitetene som har omdefinert menneskers forhold til hverandre og naturmiljøet – og de beste måtene for å forhindre eller avbøte deres katastrofale effekter.

Dette betyr å flerdoble dagens forskningsinnsats på biologiske sykdommer, klimaendringer, industriell praksis, migrasjon og andre relevante emner. Den typen forskning som er viet til å utvikle høyteknologiske våpensystemer, må omdirigeres til å forstå årsakene til og miljøtruslenes natur og de beste metodene for å forhindre og lindre dem. Siden årsakene til katastrofe er sosiopolitiske så vel som naturlige, må forskningen være mye mer enn bare naturvitenskapelig. Den må også utforske nye måter for å kombinere kollektiv sosial kontroll over vår økonomiske og teknologiske utvikling med politisk massemobilisering og individuell frihet.

Sterk stat, folkelig støtte?

For det andre nødvendiggjør en kollektiv trussel en kollektiv respons. Svarene på en miljøkrise krever sterke regjeringer støttet av folkelig oppslutning. Ledere i USA, som nå er blitt virusets globale episenter, var til å begynne med sterkt kritiske til den kinesiske responsen, som låste ned hele provinsen Wuhan og innførte streng kontroll med reiser og andre aktiviteter i Kina. Denne politikken ble framstilt som autoritær og elitistisk, i det minste inntil nye tilfeller av virus i Kina nærmest forsvant. I mellomtiden klarte det demokratiske Sør-Korea å teste praktisk talt hele befolkningen for smitte, og ved å kombinere effektive kontrolltiltak med forsøk på å øke folkets moral, fikk landet et skremmende stort smittangrep under kontroll. Derimot viste USA seg fullstendig uforberedt på å håndtere både den medisinske krisen og dens økonomiske virkninger, og iverksatte først i slutten av mars sterke tiltak for å imøtegå begge truslene.

Foreldete systemer

For det tredje må sosiale systemer som ikke er i stand til å håndtere et økende antall miljøtrusler, nå anerkjennes som foreldet. Siden truslene vil fortsette etter at den nåværende krisen har gått tilbake, er det neppe sannsynlig at tiltakene som regjeringene har truffet for å håndtere dens virkninger, samt endringer i den folkelige bevisstheten generert av opplevelsen blir opphevet eller forsvunnet. Etter koronaviruset vil vi leve et annet slags kollektivt liv: oppleve nye følelser av mangler som fører til nye krav om tilfredsstillelse, og revurdere forutsetninger som kan ha virket hellige i tiden før koronaviruset.

Vil for eksempel mennesker i USA igjen tenke at de kan blomstre uten ”innblanding” fra myndighetene i deres felles liv og på arbeidsmarkedet? Vil de igjen tro at ”nasjonal sikkerhet” kan garanteres av høyteknologisk våpen og tropper som er stasjonert i fremmede land? Vil de noen gang igjen anse folkehelse, meningsfull sysselsetting og tilgang til sannferdig informasjon å være av mindre verdi enn grunnleggende menneskerettigheter? Den globale miljøkrisen forandrer verden på dramatiske måter, mange av dem uforutsigbare, men –i det minste potensielt – ikke alle av dem til det verre.

Nye former for global styring

For det fjerde vil den vedvarende miljøkrisen sannsynligvis transformere internasjonale forbindelser ved å skape nye former for global styring, folkelig deltakelse og individuelle rettigheter. Hvis ukontrollert globalisering er kilden til mange av de mest alvorlige miljøproblemene, virker kontrollert globalisering den mest åpenbare løsningen. Nasjoner og ønskede imperier vil fortsette å kjempe med alle midler for makt; gamle vaner er vonde å vende. Det foregår likevel massiv sosial læring i skyggen av koronavirus.

Stengte grenser ingen løsning

Å stenge grenser og bygge murer vil ikke beskytte oss mot dødelige virus, stigende nivåer av sjøvann, ukontrollerbare branner, industrikatastrofer eller noen av de andre konsekvensene av vilkårlig utvikling. Bare kollektive handlinger på globalt nivå kan gjøre dette.

Kanskje vil den store ironien i koronavirus-pesten være at den ved å dramatisere eksistensen av en felles trussel, omsider har gitt jordas innbyggere et motiv for å anerkjenne og institusjonalisere deres felles menneskelighet.

Kilder:

[1] Rubenstein RE. The struggle against coronavirus: are we at ”war”? How will it change the world. TMS 30.3.2020. https://www.transcend.org/tms/category/editorial/

[2] https://sml.snl.no/spanskesyken

[3] Amundsen B. Spanskesyken, svindinfluensaen, SARS og MERS kan hjelpe oss til å forstå Covid-19. 10.3.2020. https://forskning.no/influensa/spanskesyken-svineinfluensaen-sars-og-mers-kan-hjelpe-oss-a-forsta-covid-19/1652068

[4] https://snl.no/Den_kalde_krigen

__________________________________________

Richard Rubenstein (f. 1938) har en bachelor (BA) fra Harvard høgskole (1959), en mastergrad (MA) fra Oxford universitet (1961), embetseksamen fra Harvards juridiske fakultet (1961) og en ærsdoktorgrad (Litt. D.) fra Universitetet i Malta (2017). Rubenstein har lang erfaring fra internasjonal politikk, konflikt- og fredsforskning og har blant annet publisert bøkene When Jesus became God (Harcourt, 2000) og Resolving structural conflicts: how violent systems can be transformed (Rooutledge, 2017). Hans neste bok publiseres i høst: Post-corona conflicts: new sources of struggle and opportunities. Rubenstein er p.t. professor ved det offentlig eide Georg Mason universitet,[4] School for Conflict Analysis and Resolution, i Arlington, Virginia (scar.gmu.edu). E-post: rrubenst@gmu.edu; nettside: rich-rubenstein.com

Original in English: The Struggle against Coronavirus: Are We at “War”? How Will It Change the World? – TRANSCEND Media Service-TMS


Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

 

This article originally appeared on Transcend Media Service (TMS) on 13 Jul 2020.

Anticopyright: Editorials and articles originated on TMS may be freely reprinted, disseminated, translated and used as background material, provided an acknowledgement and link to the source, TMS: (Norsk-Norwegian) Kampen mot koronavirus – er vi i ”krig”?, is included. Thank you.

If you enjoyed this article, please donate to TMS to join the growing list of TMS Supporters.

Share this article:

Creative Commons License
This work is licensed under a CC BY-NC 4.0 License.


There are no comments so far.

Join the discussion!

We welcome debate and dissent, but personal — ad hominem — attacks (on authors, other users or any individual), abuse and defamatory language will not be tolerated. Nor will we tolerate attempts to deliberately disrupt discussions. We aim to maintain an inviting space to focus on intelligent interactions and debates.

*

code

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.